Dokumentet som legges frem, er grundig på aktivitetstiltak, samarbeid med frivilligheten, velferdsteknologi og boligplanlegging. Men det er påfallende tyst om de helsefaglige og juridiske overgangene der det faktisk blir uforsvarlig at en person bor hjemme.

Og det er nettopp i denne gråsonen dagens eldreomsorg over hele landet møter sine største utfordringer.

«Saken tas til orientering» – men uten retning

Alle politiske utvalg behandler saken med samme forslag:
«Saken tas til orientering».

Det betyr i praksis at kommunedirektørens utredning ikke følges av konkrete forslag til vedtak, endringer eller prioriteringer. Det er informasjonsdeling – ikke styring.

Det i seg selv er ikke nødvendigvis kritikkverdig, men i en reform som handler om å omstille hele eldreomsorgen inn i en ny demografisk virkelighet, er det et svakt utgangspunkt.

Fokus på aktivitet – ikke på kritiske vurderinger av hjemmesituasjonen

Store deler av saken handler om aktiviteter for eldre, møteplasser, frivillig innsats, samarbeid med ideelle aktører og tiltak fra Programmet for et aldersvennlig Norge. Blant annet trekkes fram:

• yoga for eldre
• samskaping på Ullerål
• kulturskole for eldre
• kafe på Haug
• partnerskapsavtaler med Blåkors, Frelsesarmeen, Fontenehuset og Kirkens bymisjon

Slike tiltak er bra, og viktige i et forebyggende perspektiv. Men de sier lite om den gruppen som reformen i sin kjerne er ment å hjelpe:
mennesker som er for syke til å klare seg selv, men for friske til å få sykehjemsplass.

Kommunens dokument omtaler denne gruppen kun indirekte, og uten å beskrive hvordan beslutninger om bolig og sikkerhet skal tas.

Hva skjer når en eldre mister samtykkekompetansen?

I et eget avsnitt omtaler kommunen lovverket som ligger til grunn:

• helse- og omsorgstjenesteloven
• pasient- og brukerrettighetsloven
• plan- og bygningsloven
• arbeidsmiljøloven

Men her oppstår den første reelle svakheten:

Ingen steder beskrives kommunens praksis for vurdering av samtykkekompetanse.

Det er dette som avgjør hvem som faktisk tar beslutningen om bosted når en eldre ikke forstår risikoen ved å bo hjemme. I sakspapirene finnes det ingen omtale av:

• hvem som vurderer samtykkekompetanse
• når vurderingen skal gjøres
• hvordan pårørendes bekymring håndteres
• hvordan kommunen avgjør når hjemmesituasjonen er uforsvarlig

Dette er et hull i utredningen – og et område som i praksis er lovpålagt.

Lite om grensene for hjemmebaserte tjenester

Kommunen skriver at målet er å «tilby forsvarlige helsetjenester i pasientens eget hjem så langt det lar seg gjøre».

Men hva som ikke lar seg gjøre, omtales ikke.

Det står heller ikke noe om:

• hvilken belastning hjemmetjenesten kan bære før det blir uforsvarlig
• hvor grensen går før kommunen må tilby omsorgsbolig eller sykehjem
• hva som skjer når pårørende ikke klarer mer
• hvordan kommunen håndterer alvorlig kognitiv svikt kombinert med avslag på hjelp

Dette er ikke små spørsmål. Det er helt sentrale punkter i både reformen og i vår kronikk: hvem som skal ta avgjørelsen – og når.

Sykehjemsbehovet omtales – men uten tall

I et avsnitt står det eksplisitt:

«Å bo hjemme vil ikke være en løsning for alle, og det vil fremdeles være et stort og økende behov for sykehjemsplasser, spesielt for personer med demens og eldre i siste livsfase.»

Dette er korrekt, og en viktig erkjennelse.

Men dokumentet presenterer:

• ingen tall for framtidig sykehjemsbehov
• ingen konsekvensanalyse
• ingen tidfesting av utbyggingsbehov
• ingen økonomisk vurdering

I en sak som formannskapet skal behandle, er det en klar svakhet.

«Helhetlige pasientforløp» – men lite om de vanskelige overgangene

Kommunen beskriver at den arbeider tett med sykehuset, bruker legevisitt på korttidsplasser og deltar i PSHT og Digital hjemmeoppfølging.

Dette er positivt.

Men igjen mangler det mest kritiske:

• hva skjer når pasientforløpet viser at pasienten ikke kan bo hjemme?
• hvordan brukes funksjonskartleggingen i beslutninger om videre bolig?
• hvilken myndighet har tildelingskontoret når pårørende er uenige?

Slike spørsmål er helt fraværende i saksframlegget.

Ingen omtale av den mest sårbare gruppen

Kommunen skriver godt om «aktivitet ned i innsatstrappa». Men de som befinner seg høyt opp i trappa, der hvor kommunen må gjøre inngripen, er knapt omtalt.

Dette gjelder:

• eldre med moderat til alvorlig demens
• eldre uten pårørende
• eldre med medisinsk ustabilitet
• eldre som nekter hjelp, men mangler innsikt
• eldre som bor i sterkt risikofylte hjem

Dette er ikke teoretiske spørsmål. Dette skjer hver dag, og reformen er i stor grad rettet mot nettopp denne gruppen.

Konklusjon: En god orientering – men langt fra en styringssak

Dokumentet viser at Ringerike gjør mye bra. Kommunen:

• bygger samarbeid
• styrker aktivitet og forebygging
• tar i bruk teknologi
• deltar i nasjonale nettverk
• har et aktivt partnerskap med frivilligheten

Men saken mangler det politikerne egentlig trenger for å styre kommunen gjennom reformen «Bo trygt hjemme»:

1. En plan for de vanskeligste vurderingene
   – hvem tar avgjørelsen, når, og på hvilket grunnlag?
2. En strategi for mellomstadiet
   – de som verken kan klare seg hjemme eller kvalifiserer til sykehjemsplass.
3. En beskrivelse av kommunens kapasitet og begrensninger
   – både i hjemmetjeneste og sykehjem.
4. En tydelig vurdering av framtidig sykehjemsbehov.
5. En modell for vurdering av samtykkekompetanse og risiko.

Alt dette mangler i saken som legges frem.

Dermed står Ringerike-politikerne i fare for å «orienteres» – men ikke gis mulighet til å ta de reelle styringsgrepene som reformen faktisk krever.

Denne artikkelen er AI-assistert