– Kvinner får ikke synge alene i Iran, bare sammen med andre kvinner eller menn, sier Safaie. Likevel valgte hun sangen – etter 20 år som musiker og instrumentalist.
– Jeg kan uttrykke følelsene mine bedre, særlig mine feminine følelser, gjennom sang, sier Nelia Safaie, som tror motstanden gjør henne sterkere.
– Jeg får mer tro på musikken min. Møtte jeg ingen begrensninger, ville jeg kanskje ikke prøvd så hardt.
Til en kirke
Faren lærte henne først å spille santoor, et tradisjonsrikt, iransk dulcimer-aktig instrument. Siden lærte hun flere strengeinstrumenter, som tar – en persisk, langhalset lutt. Som profesjonell musiker flyttet Nelia Safaie til Teheran, siden hjembyen var det hun kaller «konservativ» i forhold til kvinners fremføring av musikk.
Hun fant stemmen sin. Men uten å kunne synge alene, følte hun ikke at stemmen hennes og det hun ville uttrykke, ble hørt. Det måtte hun til Norge – til en kirke i Maridalen, for å få gjort.
Mentoren hennes i sang er sangeren og kulturaktivisten Mahsa Vahdat, vel kjent i Norge gjennom sitt musikalske samarbeid med Kirkelig Kulturverksted.
De siste fire årene har Vahdats sangundervisning fått støtte fra det norske utenriksdepartementet. Den må nemlig skje utenfor Iran, siden landet har strammet inn forbudet mot kvinnesang ytterligere. Nå underviser Mahsa Vahdat kvinnelige sangere via Skype – og på intensivkurs i Istanbul en gang i året.
Lyst og håpefullt
Gjennom henne kom Nelia Safaie i kontakt med Kirkelig Kulturverksteds primus motor Erik Hillestad. I forrige uke var de to iranske kvinnene i Norge: Mahsa Vahdat for å holde workshop i vokalteknikk fra persisk tradisjonell og klassisk musikk, Nelia for å slippe det norskinnspilte og -utgitte debutalbumet «Songs from Lands of Silence».
– Mitt land er stille. Det er et paradoks i forhold til sang, sier hun til NTB.
Likevel er sangene hennes lyse og håpefulle. For Nelia Safaie sier at ved å leve i dagens Iran, lærer du deg det. Hun sier hun «tror på å knyte opp knutene litt av gangen».
– Jeg var stille, slik kvinner i Iran er vant til å være stille; det er et patriarkalsk samfunn. Men kvinnene snakker i form av poesi, musikk, kunst, sier Nelia Safaie, som selv underviser andre kvinner i persiske instrumenter og i sang.
Musikk som vann
Mens hun har snakket, har Mahsa Vahdat lyttet til sin elev. Hun bor i California i dag, men er jevnlig i Iran.
– Jeg lever i stemmen min. Å synge er der jeg føler meg hjemme. Og hjemme er der du føler deg trygg. Et land er ikke bare innenfor sine grenser. Jeg føler arven fra mine forfedre når jeg synger.
Hun er mer utålmodig enn Nelia Safaie. Men sier musikalske prosjekter, som «Songs from Lands of Silence» er viktige for å få hjemlandet til å overleve presteskapet.
– Musikk er som vann, det finner en vei. Dette landet er blitt reddet av sin skjønnhet før, sier Mahsa Vahdat, som tror på å lære opp kvinnene til å bære tradisjonen videre.
Læringsplattform
– Å synge er et sterkt uttrykk, særlig når regler forbyr det. For hvordan bringe vår arv videre? Kan kvinnene synge den for sine barn og barnebarn, så fører de den videre – slik musikken er blitt bevart gjennom århundrer før. Kultur trenger å dyrkes, tradisjoner er levende, akkurat som et menneske som trenger næring.
Men Mahsa Vahdat håper også å kunne skape en læringsplattform for studenter som ønsker å bli profesjonelle sangere, forklarer hun.
Erik Hillestad nikker, og sier at med dagens teknologi og muligheter vet han at musikken som Kirkelig Kulturverksted utgir med artister som Vahdat og Safaie blir hørt i Iran.
– De har et publikum der, sier Hillestad.