fredag, 18 september 2020 09:06

Romandebutant: – Litteraturen er som en kakerlakk, den overlever

Ranger denne artikkelen
(0 Stemmer)
– Skriveprosessen var som et fossefall, sier romandebuterende Pauline Östgård. – Skriveprosessen var som et fossefall, sier romandebuterende Pauline Östgård. Foto: Pernille Marie Walvik

Et smertefullt høyt ønske, mange påbegynte manus og et nyttårsforsett er bakgrunnen for Pauline Östgårds debutroman, «Melkeveien».

Fortell kort om hva som ledet fram til denne utgivelsen.
– Jeg hadde hatt lyst til å skrive bok lenge, men de fleste prosjekter hadde glidd ut i ingenting etter tjue sider. Mot slutten av 2018 bestemte jeg meg for at nok var nok, at jeg skulle klare å skrive et helt bokmanus, koste hva det koste ville.

– Så jeg satte meg det som forsett, og i mars 2019 begynte jeg på det som skulle bli «Melkeveien». Det var som om jeg holdt pusten i tre måneder, jeg skrev og skrev og skrev, helt til jeg en maidag hadde skrevet noe helt, med en begynnelse, en midtdel og en slutt. Kan hende det første nyttårsforsettet jeg noensinne har innfridd.

Hvor har du hentet idé og inspirasjon til denne utgivelsen?
– Det barnlige universet har alltid vært til stor inspirasjon for meg. Det er så rikt på tanker og bilder. Men den sterkeste drivkraften var Liv sin stemme. Hadde jeg ikke funnet den, tror jeg det hadde blitt en tyngre affære. Men skriveprosessen lignet et fossefall, det er slik jeg husker den, og jeg tror det var derfor, fordi stemmen hennes drev det hele fremover.

Hvorfor vil du at vi skal lese denne boken?
– Jeg leser ofte bøker for universet i dem, og synes selv det har vært givende å leve i «Melkeveien»-universet det siste året. Det er et fargerikt univers jeg håper flere vil ta del i. Og så har Liv, hovedkarakteren, en del å fortelle.

Fortell kort hva det er vi får når vi leser boken din? Blir vi opplyst, er det underholdning – eller får vi samfunnskritikk?
– Målet er kanskje å på en eller annen måte gi utvidet forståelse, men det er mye å forvente. Men en litt nostalgisk opplevelse, iallfall, at man blir minnet på hvordan det kjennes å splitte en løvetannstilk med neglen.

Hva er det fineste noen kan si om denne utgivelsen?
– At de vil lese den igjen. Eller at de har kjøpt den til noen i gave, det må være det fineste.

Hvem håper du skal lese den? Og har du en drømmeleser?
– Drømmeleseren må være en ungdomsskoleelev som ikke ennå vet at hen skal bli forfatter, eller en som markerer ting i margen fordi tingene Liv gjør minner om ting fra egen barndom.

Hvor viktig er bøkene i en tid hvor landet fortsatt er nokså nedstengt?
– Jeg håper folk velger å lese. Det er jo et valg man må ta, et valg som ofte krever litt mer enn å sette på en film. Kanskje folk tar seg mer tid til å velge bøker nå? I så fall vil jeg slå et slag for fantasyen. Lese hele Harry Potter om igjen, for eksempel, det må være en fin og nostalgisk flukt når verden er som den er.

Er du bekymret på bøkenes vegne?
– Jeg velger å si nei. Jeg har stor tro på at selv i de mest digitale tider, har mennesker rom for bøkene. Og litteraturen er en kakerlakk, den overlever. Lesebrett og lydbok er jo en greie nå, så litteraturen tar nye former. Når det er sagt kommer jeg alltid til å kjempe for papirboka.

Hva leser du selv akkurat nå?
– Jeg skal gi meg i kast med Joyce Carol Oates' «Svart vann», og «I blått» av Maggie Nelson, som en på Per Magnussen bokhandel anbefalte. Jeg har lest mye norsk opp igjennom, så denne høsten skal jeg utvide horisonten. Har også nettopp kjøpt meg «Den hvite rosa» av Olga Ravn, både fordi skriften på boka er skinnende, og fordi jeg har fått en greie for ny dansk litteratur i det siste.