Den siste søndagen i mars klokka 2, «hopper vi over» en time og stiller klokka fram til 3. Det har vært en årlig tradisjon i Norge fra 1980 og i enkelte perioder tidligere på 1900-tallet.
I 2018 foreslo EU-kommisjonen å kutte ut ordningen med sommertid, men konklusjonen lar vente på seg. I fjor ba EU-parlamentets transport- og turismekomité om fortgang i arbeidet.
Venter på EU
– På grunn av pandemien er ikke forslaget ferdigbehandlet i EU-rådet. Norge kommer til å vente på EU før vi tar stilling til hvordan vi løser dette, men det er sannsynlig at vi legger oss på samme linje, sier «tidsminister» Jan Christian Vestre. Som næringsminister har han ansvar for Justervesenet og dermed også for riktig tid i Norge.
Om det fortsatt skal være samme tid som andre land i Europa, er ikke helt sikkert. Forslaget om å slutte å stille klokka to ganger i året legger opp til at hvert land skal få velge tidssone. Dermed risikerer vi at noen av de landene vi deler tid med i dag – alle som følger sentraleuropeisk tid – bytter tidssone.
Enden på visa kan bli at vi må stille klokka oftere enn før når vi drar utenlands – selv om det bare er en kort tur i Europa – slik vi allerede gjør om vi drar for eksempel Storbritannia eller Finland.
Still klokka mot sommeren
Stadig flere av klokkene vi omgir oss med stiller seg selv, men noen må stilles manuelt. Og for dem som sliter med å huske hvilken vei de skal stilles, finnes det flere huskeregler.
En er at man stiller klokka mot sommeren, altså fram om våren og tilbake på høsten. En annen er at man lengter fram til sommeren om våren og tilbake til sommeren om høsten. En tredje og mer konkret regel er at hagemøblene settes fram før sommeren og tilbake når sommeren er over.