Jeg hadde sett denne kvinnen utallige ganger, enten på sine lange vandringer eller på sykkel gjennom byen. Jeg skal innrømme at selv jeg hadde fått med meg at ikke alt var som det skulle med denne kvinnen. Men det var egentlig hva som skjedde bak hennes rygg, etter at hun hadde passert, som fikk meg til å føle meg dårlig.
For folk snudde seg, pekte og begynte åpenbart å prate om hva de hadde sett. Mødre stoppet opp og gjorde sine barn oppmerksom på henne. Jeg følte meg dårlig av folks oppførsel. At voksne mennesker kan oppføre seg slik! Det var da tanken slo meg at neste gang jeg møtte på henne, ville jeg spørre om det var greit om jeg kunne fortelle hvordan det føltes å være henne i en slik situasjon. Og som sagt, så gjort.
Når uvane blir livsstil
Hva som utløste problemet hennes, er hun ikke selv helt sikker på. Men hun tror det kan skrive seg fra tiden rundt 2003. Hun husker at hun i denne tiden jobbet veldig mye og kanskje ikke passet tilstrekkelig på kostholdet og spiste nok mat. Men hun oppdaget at selv om hun ikke spiste så mye, så fungerte hun fint i jobben. Og kanskje det var slik det begynte - og etter hvert ble en fast livsstil.
La oss for ordens skyld kalle henne "Anni" og konstatere at hun er 40+. Hun har en fantastisk støtte både fra familie og venner. Hun har fått mye hjelp, støtte og rådgivning i disse årene, men hun har vanskelig for å benytte seg av den. Det er ikke mange som vet så mye om mat og næring som den som har spiseforstyrrelser. For det er spiseforstyrrelser som er hennes problem.
En omvendt slankekur
- Jeg forstår at folk ikke forstår, sier Anni, for det gjør ikke jeg heller. - Jeg får høre at det bare er å skjerpe seg, og egentlig er det jo "bare" å gjøre det! Men det er enklere sagt enn gjort.
- Verdens enkleste kur er jo å spise mer og bevege seg mindre, fortsetter hun. Men alle vet jo hvor vanskelig det er å slanke seg. Da er jo også oppskriften enkel, det er bare å spise mindre og bevege seg mer.
- Men det er altså noe som sitter inne i hodet som gjør dette så vanskelig. Helsevesenet bare prater om problemet om og om igjen. Men de hører ikke etter. Man roper på hjelp, men ingen hører ropet. Eller rettere sagt, de hører, men ser ikke ut til å bry seg. Så blir man nærmest tvunget til å komme med egne forslag som heller ikke er bra nok. Så blir man i tillegg sendt til en psykiater som gjør null og niks. Ofte flere ganger i uken. Psykiaterne mener problemet skyldes traumer, mishandling eller lignende.
Men slike faktorer finnes ikke i Annis bagasje, noe psykiatrien ikke kan, eller vil, akseptere. Tvert i mot har hun fortalt dem om en herlig oppvekst sammen med en harmonisk familie, gode venner hvor hun aldri opplevde noe skremmende. Men dette stemmer altså dårlig med psykiatrien.
Ble tvangsinnlagt
Anni forteller videre at den helt store vekkeren kom da hun ble tvangsinnlagt. Og tvangsmatet. Om hun ikke hadde hatt traumer tidligere, så ble nettopp denne tvangsbehandlingen opphavet til et livslangt traume.
- Politiet brøt seg inn der jeg bodde, fordi de mente jeg risikerte livet hvis jeg ikke kom under behanling. Jeg fikk på håndjern og så bar det av sted.
Videre forteller hun om hvor handlingslammet helsevesenet av og til kunne være. Man har problemer med å fatte de rette beslutningene og det er lang ventetid.
Etter utallige besøk hos psykolog på DPS (Distrikstpsykiatrisk senter), ba hun til slutt om å få bli innlagt for å komme spiseforstyrrelsen til livs. Da det tok over ett år med utallige psykologtimer før hun ble lagt inn, lurte hun på om det hadde gått prestisje i saken - at psykologen forsøke å løse problemet på egen hånd?
Anni forteller også om Modum Bad, som er kjent for å være ett av de beste stedene i landet, men med en kjempelang ventetid. Hun var der i tre måneder og fikk en oppfølging ett år senere. For henne svarte ikke Modum Bad på langt nær til forventningene. Ingen i hennes gruppe ble bedre etter ett års behandling. Noen deltakere hadde faktisk blitt sykere.
Mellom to stoler
Anni var egentlig vurdert som for syk til å kunne få være på Modum, men for frisk til å kunne få behandling på RASP (Regional Seksjon for Spiseforstyrrelser, Oslo Universitetssykehus).
I flere år har hun blitt tvunget til å avlegge bevis for at hun ikke har gått ned i vekt. En vektnedgang vil fortsatt automatisk ha føre til ny tvangsinnleggelse.
Vil gjerne legge på seg
Hvordan ser du selv på fremtiden?
- Mitt største ønske er å kunne legge på meg 10 kilo. Det er nemlig minstekravet for at jeg skal kunne få begynne å jobbe igjen.
Og det er jo som en sjebnens ironi at hun tidligere har jobbet som restaurantsjef. Et paradoks som kan være vanskelig å forstå?
Men Anni elsker fortsatt å eksperimentere med mat og lager stadig nye matretter. Lekre gastronomiske oppskrifter tar hun rett fra hodet. En av hennes store lidenskaper er å stå sammen med pappa på kjøkkenet og lage mat.
- Ferske reker og kongekrabbe er blant favorittene. I tillegg til frukt og mye grønnsaker. Jeg spiser bra, men det blir lite fett av det. Sulten er jeg aldri, men en kilo gulrøtter blir en jo ikke så tykk av!
Skakkjørt motebransje
Når vi er inne på temaet tykk, forteller Anni med stor intensitet at hun selv ser hvor tynn hun er og at hun ikke synes det ser fint ut. Og helt uproblematisk er det ikke når hun skal kjøpe klær.
Hun synes også at motebransjen viser feil vei. Hun nevner spesielt en gang hun prøvde bukser og måtte opp i størrelse XL for å finne noe som passet.
- Hvilke signaler gir ikke det til dagens ungdom? En ung jente som ser at hun trenger XL, kan lett få det for seg at hun må slanke seg med påfølgende utvikling av spiseforstyrrelser.
Har du noen råd til de som sliter med spiseforstyrrelser?
- Søk hjelp så fort du har mistanker om dette, sier Anni. - Hvis ikke, øker risikoen for at det blir en livsstil!
Frivillig arbeid
Anni bruker fritiden mye til reiser. Hun elsker å være sammen med venner, gjerne ute i naturen. Hun forteller at hun også deltar i frivillig arbeide med å hjelpe andre.
Hun avslutter vår samtale med å si at hun tross alt har hatt et godt liv, men at hun samtidig er lei for de bekymringene hun har gitt sine venner og sin familie.
Etterord
Spørsmålet som ikke er besvart, men som vi selv må besvare, er hvorvidt vi andre er bedre mennesker enn de vi velger å snakke bak ryggen på? Akkurat det har vel ingen tro på, så la oss vise respekt for dem som er litt annerledes, enten det er fysisk eller psykisk. Vi behøver ikke gjøre det vanskeligere for dem ved å oppføre oss dumt.