Heleen de Wit, seniorforsker ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA), var i 2007 blant bidragsyterne til en studie som viste at en årsak til den økte fargingen av vann skyldes reduksjonen av et miljøproblem som engang truet fisk og skog; sur nedbør.

Det forskerne da fant var at reduksjonen av svovelutslipp – som rett nok har gjort tilstanden for tidligere sterkt forsurede vann betraktelig bedre – også påvirker løselighet av organisk materiale og derav tilførselen av humus. Med bakgrunn i denne studien tyder fargeforandringen på at vannet vender tilbake til en mer naturlig før-industriell tilstand.

Svoveleffekten

I Norge ble det på 1980- og 1990-tallet jevnlig målt høye konsentrasjoner av svovel og lav pH i nedbør, noe som medførte forsuring av jord og vann. Denne forsuringen førte til en såpass dårlig vannkvalitet at laksen døde ut i mange elver i Sør-Norge, og kunne også måles lenger nord. Diplomati på høyt nivå, fulgt av internasjonale avtaler, måtte til for å redusere utslippene av svovel. Dette har blitt en suksesshistorie og mye av skaden som forsuringen førte til er nå borte. Imidlertid har altså medaljen en bakside.

- En bi-effekt, som ingen den gangen tenkte på, var at humus også reagerer på svovel, sier de Wit.

- Svovel-effekten er en kjemisk reaksjon – mindre sulfat fra himmelen betyr at det blir mer løst organisk materiale i jordsmonnet, og da blir det tilsvarende mer som renner ut i bekker og innsjøer, forklarer de Wit.

Mer regn og humus i vente

Er da den økte brunfargen kun en gjenoppretting av status quo? Så enkelt er det ikke.

Heleen de Wit har, sammen med NIVA-kollegaene Salar Valinia og Kari Austnes, samt en rekke forskere fra Sverige, Finland og Universitetet i Oslo, nylig publisert en artikkel om sammenhengen mellom nedbør og humus i Environmental Science and Technology.

Selv om utslipp av svovel fra fossile brensler er redusert kraftig, har CO2-utslipp fortsatt å øke. Mer CO2 gir endringer i klimaet, og ifølge klimaforskere vil det føre til mer nedbør på våre breddegrader.

- Vi har vist at det er en påfallende positiv sammenheng mellom konsentrasjoner av humus og nedbør, forklarer de Wit.

- Mer nedbør betyr rett og slett mer humus i vann, og dette er spesielt tydelig i områder med høye humuskonsentrasjoner.

Mindre oksygen for fisk

At humus i økende grad lekker ut til elver og innsjøer gjør at drikkevannsprodusenter i Norden, Storbritannia, Tsjekkia og Nord-Amerika må ty til sterkere midler enn før for å få fjernet all humus, og dette koster penger. Noen drikkevannskilder har blitt så brune at man vurderer å bytte dem ut, kanskje med vann som ligger mye lenger unna.

Også fisk som lever i brunere vann blir påvirket av utviklingen. Bakteriell omdannelse av humus i vann krever nemlig oksygen, og når brunfargen øker, øker forbruket av oksygen tilsvarende.

Brun fremtid

- Vannene på sytti- og åttitallet var mye klarere enn de er nå – men det måtte mye forskning til for å fastslå at økte konsentrasjoner av løst organisk materiale faktisk var et resultat av mindre sur nedbør, sier de Wit. Klimaforskere sier at framtiden blir våtere. Om det er riktig kommer den pågående tendensen av stadige brunere vann til å fortsette.

Dermed må nok drikkevannsprodusenter belage seg på enda brunere vann, også i framtiden.

- Hvor mye brunere er det store spørsmålet – vi jobber med saken, avslutter Heleen de Wit.