Reisen har gått fra et strengt skolemiljø i Asia til instruktørrolle i Norge, og videre til internasjonale mesterskap. Men i sentrum står én ting: en livslang søken etter mening, form og retning. Vi fikk en prat med Anna Kim under dan-seminaret i Hønefoss i slutten av juni.

En stille begynnelse

– Jeg spurte aldri foreldrene mine om å begynne med taekwondo. Jeg bare dro. Jeg visste at dette var noe jeg måtte gjøre.

Anna Kim smiler forsiktig når hun tenker tilbake. Oppveksten i Sør-Korea var trygg, men disiplinert. Skolepress, høflighet og forventninger. Det var lite rom for det spontane – men én kveld våget hun å gå utenfor rammene. Hun møtte opp i den lokale taekwondo-klubben uten å si fra hjemme. Bare åtte år gammel, men med et klart blikk.

– Første trening grep meg. Ikke fordi det var gøy, men fordi det traff noe i meg. Jeg følte meg hel.

Foreldrene ble overrasket – men støttet valget. Faren skal ha sagt: "Dette har du valgt. Da får du også stå i det."

– Jeg fikk ansvar med én gang. Jeg var aldri den som ga opp.

Akademisk – men rastløs

Etter hvert som årene gikk, kom også kravene. Anna gikk inn i et krevende utdanningsløp. Hun tok mastergrad – og senere doktorgrad – i et fagfelt der disiplin og analyse sto sentralt.

– Jeg trivdes med studiene. Jeg liker struktur og dybde. Men det var alltid noe som manglet.

Taekwondo ble mer og mer enn bare fysisk trening. Det ble en måte å se verden på. Mens mange av de rundt henne trente for konkurranser eller status, søkte hun noe annet.

– Jeg begynte å skjønne at poomsae er et språk. Det handler ikke bare om å utføre teknikkene, men om å uttrykke noe. Du må mene det.

Da hun først kom til Norge som vikar for Grandmaster Cho under hans sykdomsforløp, hadde hun ingen planer om å bli værende. Men hun trivdes så godt at hun etter hvert bestemte seg for å bosette seg her. Hun var både klar for å undervise – og for å lære på nytt.

Møtet med Master Cho

Et av de viktigste møtene i voksen alder kom med Grandmaster Cho, en av Norges mest respekterte taekwondo-profiler.

– Jeg hadde trent i mange år og tenkte at jeg hadde funnet min vei. Men etter én samtale med ham, innså jeg at jeg bare så toppen av fjellet.

Cho beskrev henne som en «diamant som fortsatt lå under bakken». Han sa hun måtte tørre å komme frem. Det ble et før og etter.

– Han så noe i meg som jeg ikke hadde turt å se selv. Han satte ord på det jeg følte, men ikke kunne forklare.

Etter dette møtet begynte hun å trene mer målrettet. Ikke for å bli best, men for å forstå. For å utvikle seg som utøver – og som menneske.

Fra student til mester

I dag har Anna en rekke meritter bak seg. Bronse i VM og Turkish Open. Gull i Danish Open. Europamester i poomsae. Men hun snakker sjelden om resultatene.

– For meg er ikke medaljene det viktigste. Det handler om prosessen. Om å møte seg selv i motstand og fortsette likevel.

Hun har utviklet en distinkt stil – presis, lavmælt og teknisk ren. Dommere beskriver henne som «nesten uforstyrrelig». Likevel er det ikke det ytre uttrykket som bærer henne frem.

– Jeg bruker konkurranser som læringsarena. Hvis jeg klarer å gjennomføre et mønster med ro og tilstedeværelse, har jeg vunnet – uansett poeng.

En annerledes trener

I Norge underviser Anna både barn, ungdom og voksne. Hun er kjent for sitt søkelys på detaljer og sin evne til å se hver enkelt.

– Jeg ønsker ikke at elevene bare skal kopiere meg. Jeg vil at de skal forstå hvorfor teknikkene er som de er – og hvorfor de betyr noe.

Hun legger vekt på indre motivasjon. Det handler ikke om å bli best, men om å bli trygg på seg selv.

– Noen barn trenger trygghet. Andre trenger utfordringer. Jeg prøver å være til stede, og tilpasse undervisningen til hver enkelt.

Flere av elevene hennes har selv begynt å vinne medaljer. Men for Anna er det viktigere at de utvikler karakter enn at de klatrer på pallen.

– Det viktigste spørsmålet er: Hva slags menneske blir du av å trene taekwondo?

Observatør på dan-seminar

Under dan-seminaret i Hønefoss i slutten av juni, var Anna både veileder og observatør. Hun brukte tiden til å gi og få innspill.

– Jeg så mange flinke utøvere, men også mange som bare «gjorde teknikk». Det er lett å glemme at poomsae er en kampform – ikke bare en oppvisning.

Hun engasjerte seg særlig i hvordan instruktører gir tilbakemeldinger.

– Det handler ikke bare om å peke på feil. Det handler om å hjelpe folk til å se hva som er mulig. Om å vekke motet til å prøve igjen.

Blikket mot Sør-Korea

Neste store mål er VM i poomsae i Sør-Korea i 2026. For Anna blir det en slags sirkel som sluttes – tilbake til landet der alt begynte.

– Jeg drar ikke for å vinne. Jeg drar for å vise hva jeg har lært. For å vise at man kan vokse, selv utenfor de store miljøene.

Hun representerer Norge – og det er hun stolt av. Samtidig bærer hun med seg det koreanske opprinnelsespunktet.

– Jeg står mellom to kulturer. Det gir perspektiv – og ansvar.

En vei – ikke et mål

Når Anna nå nærmer seg 40, gjør hun det med takknemlighet. Hun har valgt en livsvei som aldri blir ferdig.

– Jeg vil ikke bli sett som en vinner. Jeg vil bli sett som en som aldri sluttet å lære – og som hjalp andre til å gjøre det samme.

Hun vet at mange ser opp til henne, men hun søker ikke oppmerksomhet.

– Jeg ønsker bare å være ærlig. Å være et godt menneske, og en god utøver. Da er jeg fornøyd.

Fakta om Anna Kim:

 Født i Sør-Korea, bor i Norge

 Poomsae-utøver og instruktør i taekwondo

 Medaljer i EM, VM, Danish Open og Turkish Open

 Utdannet på masternivå og doktorgrad i hjemlandet

 Representerer Norge internasjonalt

 Underviser barn, ungdom og voksne i kampkunst og filosofi

 Planlegger VM-deltagelse i Sør-Korea 2026